Jeg som våkner med den værste skallebanken jeg noensinne har kjent, og et hovent tommelledd, og Thomas som våkner med blod på hendene, aner ikke hvem sitt, og ingen av oss husker en shitt – det er sånn det skal være!

Æsj, jeg tror jeg kræsja helt total faceplant etter fredagen.  Av en eller annen grunn trodde jeg det var onsdag i dag, du kan skjønne min store forvirrelse, jeg har faenmeg ligget så lenge at jeg trodde jeg hadde sovet i  tre dager. Ikke bra. Enn så vel, lengter jeg bare etter en flaske 60.

Legebesøk resulterte i blodprøve(r). Sprøyter er jeg så alt for kjent med som et B12-mangelbarn, så noe nåleskrekk nyttet det aldri å ha her i gården.

Jeg liker ikke det stedet jeg er kommet i nå, et sånn mellomsted mellom å ikke få sove, og å ha så livaktige drømmer at jeg ikke klarer å skille. Jeg vil ikke kalle det hallusinasjon, selv om det teknisk sett er det det er. Grunnen til at jeg ikke har lyst til å si det ordet, er fordi jeg vet av mennesker som har slitt med ordentlige hallusinasjoner, og generelt sett er emnet noe av det skumleste jeg vet om innen psykiske lidelser, så jeg vil ikke tråkke på noen tær, eller tegne det større enn det virkelig er. Det er ekkelt, bare. Ekkelt å våkne opp med et bol av edderkopper i senga, og “dronning edderkoppen”, filende opp veggen fra under senga, tilfeldigvis hvor jeg har ansiktet mitt, for også hyle så jævlig, og ikke skjønne virkeligheten før Thomas kommer å trøster meg. Med meg er det ikke slik at edderkopper er litt sånn heselige, det er selveste helvete for meg. Uten å skrive for mye om dette, har jeg altså ikke sovet ordentlig på flere uker i strekk nå, og det begynner mildt sagt å bli litt plagsomt. Så det er sagt; jeg ønsker ikke å bli diagnostiert av leserne av dette innlegget, jeg ønsket å dele/ få det ut, så ta det med en klype salt.