Har lyst å dele med dere et utdrag fra boken “I morgen var jeg alltid en løve” en bok skrevet av Arnhild Lauveng som overvant kampen mot schizofrenien og er i dag psykolog.

“Psykiatrisk pasient er dessuten et ganske sært utrykk. Vi bruker det ofte, men vi bruker omentrent aldri motsykket: somatisk pasient. Jeg har i alle fall aldri hørt det. Og definitivt ikke i fortid: “Mannen som brakk benet i påsken er en tidligere somatisk pasient som også tidligere har hatt bruddskader. Allerede som barn brakk han armen da han…” Men omvendt, derimot: “Mannen som er mistenkt for å ha drept sin kone, er tidligere psykiatrisk pasient som for 16 år siden var innlagt…” Og da har man satt to sannheter opp mot hverandre for å skape et nytt utsagn som uttrykker to ting, nemlig at det er en sammenheng mellom den tidligere innleggelsen og den mulige ugjerningen, og at alle pasienter er mulige drapsmaskiner, eller “tikkende bomber”, som det kalles nå for tiden. Når det gjelder forholdet mellom tidligere innleggelser og senere ugjerninger, kan det av og til være en sammenheng, men det må ikke være det. Og når det gjelder pasienter innen psykisk helsevern og “tikkende bomber”, så er det statistisk helt feil. De aller fleste mennesker med psykiske lidelser er overhodet ikke farlige, og hovedvekten av de som er farlige, er bare farlige for seg selv. Men merkelappen “psykisk pasient” passer jo like godt på alle, og så kan vi jo late som om det er en god beskrivelse av enkeltmennesker.

Da jeg studerte, møtte jeg det igjen. en medstudent og jeg diskuterte rutinemessig bruk av personlighetstester og jeg mente at folk kanskje kunne synes det var litt rart eller ubehagelig dersom de kom til en poliklinikk for å bli behandlet for angst eller deperesjon, og ble utsatt for spørsmål om de likte å antenne branner eller hørte stemmer. Av og til er det selvfølgelig nødvendig med en bred og grundig utredning, men jeg stilte meg kritisk til å gjøre en så omfattende utredning til generell rutine. Da ser han på meg og sier “men Arnhild, da, pasienter tenker jo ikke på den måten”. Og jeg opplevde, og opplever, dette som en dypt diskriminerende uttalelse. For på hvilken måte tenker pasienter? Tenker vi, eller de, eller hvor jeg nå skal stille meg, på en egen, helt spesiell måte, atskilt fra alle andre menneskers tenkemåte? Dersom vi bytter ut “pasient” i uttalelsen over med noe annet, for eksempel sier at samer tenker ikke på den måten, eller pakistanere tenker ikke på den måten, eller kvinner tenker ikke på den måten, så blir det veldig tydelig hvor vanvittig det er. For noe slikt ville vi aldri ha sagt, og med god grunn. Slike uttalelser er rasistiske og diskriminerende og uendelig tåpelige – og det er de også når de omhandler pasienter. Alle pasienter innen psykisk helsevern som jeg noen gang har møtt har vært mennesker.  Noen likte jeg, noen likte jeg ikke. Noen var greie, noen var gretne, og alle var mennesker verken bedre eller verre enn mennesker flest. En annen medstudent kom senere med en litt annen variant av stigmatisering da hun ble kjent med min fortid. Hun mente at ettersom jeg hadde hatt det så vanskelig, så hadde jeg sikkert blitt et veldig flott  og modent menneske, sånn edlet og utviklet gjennom motgang til noe stort.  Det hørtes jo unektelig ganske fristende ut i begynnelsen, men er selvfølgelig akkurat like dumt. Noen mennesker vokser på motgang, og noen knekker sammen. Noen mennesker bruker motgangen til å utvikle sine gode sieder, mens andre blit bitre og smålige. Det er ikke alltid slik at man blir klok av skade, av og til blir man bare skadet. Og mennesker som har eller har hatt en psykisk lidelse er ikke verre enn andre eller nødvendigvis tikkenede bomber, men det er heller ingen selvfølgelighet at de er bedre enn andre. Vanligvis er de – vi – omentrent som alle andre.”

Det er så mye mer jeg skulle sitert, men les boka i stedet, du. Jeg ville dele dette fordi jeg er for tiden veldig opptatt av båssetting, diskriminering, og denne besettelsen med å finne et “enkelt” svar på alt mulig. Jeg synes dette er temaer som alltid har godt av å bli tatt opp. I dette øyeblikk holder jeg fortsatt på med boken, men vet allrede at jeg anbefaler den varmt for alle som interesserer seg for emnet.