Burzum – A lost Forgotten Sad Spirit – Skulle mye heller  linka til Taakes fantastiske cover av denne klassikeren, men den er nok kun å nyte på LP’en min.

fackfaceshittart.jpeg
Man (jeg) skulle vel egentlig trodd jeg var overlykkelig i disse dager. Jeg skjønner ikke så mye av denne tilstanden jeg er i for tiden. Høstdepresjonen som slår til?  Alex har lyst til at jeg skal være med på hytta i helga, og jeg er bare redd, jeg. Hva er jeg redd for? Si det. Jeg er ikke helt på min egen godside for tiden. Kunne vel sikkert bladd ut om alle mine plager, men så er jeg veldig lite interessert i at andre bruker personlige ting mot meg senere.

// fylleskader av ukjent opphav, slik det alltid er

Det har vært en lite hyggelig natt tilbringt hylende og skrikende, med musikken så høyt jeg bare greide. På sofaen lå jeg hulkende, i storgråten fordi jeg var overbevist om at han hadde forlatt meg, og dratt på byen og funnet seg ny dame. Jeg kunne ikke noe for det,  plutselig finner jeg megselv helt alene, jeg skjønner ingenting, jeg ringer, ingen svarer… Det siste jeg husker var at vi drakk til en dude et stykke utenfor byen, mens vi så på “War of the Worlds” på tv. Vi skulle feire 24-årsdagen til kjekken, ved å dra ut på byen etterhvert, så når jeg innså at jeg var blitt ditcha, og lempet av hjemme, stakk det noe så inn i helvete djupest ned i hjerterota. Jeg fikk forresten simkortet mitt i posten i går, fikk låne gammelmobilen til mamma og greier, men et sted mellom hylinga og gråtinga, pælma jeg den til hælvete, så den befant seg i tusen biter utover gulvet. Etterhvert ble det morgenkvist, og jeg begynte sakte og snufsende å bevege meg til sengs , i stedet for å blø svart sminke utover pynteputene i sofaen. Dog jeg var så og si helt edru før jeg la meg, våknet jeg  med en intens fyllesyke, noe som skulle vise seg at det skulle nesten bare mangle.. Jeg var enda hjertesår, lei meg, og fortvilet. Han ringte meg og spurte meg forsiktig om jeg husket noe fra i går. Jeg svarte selvsagt at jeg husket tårer, og at jeg hadde det så jævla vondt. Han sukket litt, og gjentok seg selv, om jeg var sikker på at jeg ikke husket noe annet. Jeg kjente angsten snike seg på, hadde jeg gått glipp av noe?Jeg hater den følelsen. Han forteller videre at da vi var på besøk til han karen litt utenfor byen, hadde jeg i det ene øyeblikket sittet og snakket om løst og fast, og i det andre, tatt en usving rett inn i spyinga. Det var snakk om den mest ømfientlige, syltynne silketrå grensa mellom godform og total rølp.. Med oppkast over hele meg, fant han ut det var best å få meg hjem, noe jeg i grunnen kan være enig i, etterpåklokskap sucks. Jeg gjetter at etter han fikk meg hjem, kom jeg meg til sengs en time eller to, før jeg landet tilbake på planet jorden igjen, og scenarioet begynte å ta en paranoid vending. Du kan tro jeg ble en smule forlegen da jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd. Han spurte om han kunne få komme til meg, for han ville se meg, ville ikke at dette skulle ødelegge for oss. Han la seg sammen med meg, strøk på meg, sa han fortsatt er glad i meg, og ville veldig gjerne være sammen med meg tross alt. Jeg har aldri vært mer lettet for å ha tatt feil.

Rihanna “Te Amo” (Spotifylink)

En klam  høstkveld jeg tok meg tid til å lukte på luften jeg puster.
Diverse setninger, både positivt og negativt ladet, flyr rundt i hodet mitt, snurrer, danser, tramper, det er kaos. Har du noensinne bare vrengt på skallet, for å se om du faktisk kan føle på noe? Tror det må være noen av dere som kan identifisere seg med den, vi jenter har det med å lage i stand et panser på utsiden, fordi vi er redd for at den uungåelige smerten skal nå på innsiden. Den uungåelige smerten av ord, mangel på ord, handling, og mangel på handling om og om igjen – den uungåelige smerten av kjærlighet. Panseret som gjør det lettere for en å være intim uten klær på, enn å være intim med følelseslivet. Følelsene har vært sveiset igjen der inne, låst inne, voktet av en garde, men i dag kjente jeg på utsiden, og jeg felte en smerteståre. Jeg lot megselv være sårbar i hans armer og det føltes fantastisk, helt til angsten slo til, og kroppen min slo full emergancy lock down, at wich point ble jeg iskald, stille, pakket sammen tingene mine, og gikk instinktivt  mot retning “raskest mulig hjem”. Kanskje var det en test fra min side, hvor han i så fall sto med glans. Han så hva som hendte i meg, noe som i og for seg er utrolig. Han holdt meg, kysset på meg, strøk på meg, fortalte meg alle de rette tingene. Med murene allerede nede, lot jeg det sile ut av meg, alt som smertet meg, ved ham, ved oss, jaget det av brystet, til tross for min frykt for å betynge ham. Han fortalte meg igjen bare alle de rette tingene, og lå igjen å kysset og strøk på meg. Jeg har nok så absolutt falt for ham ja. Han er den querky delen av meg, som utbryter usakligheter, hører på så totalklisjè Hip Hop som bare gjør andre flaue, og spiller seriøst useriøs. Denne enkle filmkvelden, ble til slutt så mye mer.

Jeg bor nærmest på en bod for tiden, og jeg sniffer hettegenseren til kjekken. Den lukter så helt sinnsvakt godt.

Mamma kom plutselig, “jeg har noe til deg!” her i sta, og jeg er rask vekke fra det jeg driver med hver gang hun sier det seff, men denne gangen var det virkelig helt noe spesielt hun kom med. Det var nemlig forlovelsesringen hun fikk av pappa en gang i tiden. Hun forklarte meg at det var halvparten av et hjerte, og at pappa skal ha den andre parten enda. På innsiden er det inngravert “Din Thomas, 24/2 – 91”, dagen mamma hadde termin med meg. Mamma og pappa har jo ikke vært sammen siden jeg var to, men jeg er så ubeskrivelig glad i pappa, så det var veldig sterkt for meg. Jeg ble utrolig glad for at mamma valgte å gi den til meg.