// fylleskader av ukjent opphav, slik det alltid er

Det har vært en lite hyggelig natt tilbringt hylende og skrikende, med musikken så høyt jeg bare greide. På sofaen lå jeg hulkende, i storgråten fordi jeg var overbevist om at han hadde forlatt meg, og dratt på byen og funnet seg ny dame. Jeg kunne ikke noe for det,  plutselig finner jeg megselv helt alene, jeg skjønner ingenting, jeg ringer, ingen svarer… Det siste jeg husker var at vi drakk til en dude et stykke utenfor byen, mens vi så på “War of the Worlds” på tv. Vi skulle feire 24-årsdagen til kjekken, ved å dra ut på byen etterhvert, så når jeg innså at jeg var blitt ditcha, og lempet av hjemme, stakk det noe så inn i helvete djupest ned i hjerterota. Jeg fikk forresten simkortet mitt i posten i går, fikk låne gammelmobilen til mamma og greier, men et sted mellom hylinga og gråtinga, pælma jeg den til hælvete, så den befant seg i tusen biter utover gulvet. Etterhvert ble det morgenkvist, og jeg begynte sakte og snufsende å bevege meg til sengs , i stedet for å blø svart sminke utover pynteputene i sofaen. Dog jeg var så og si helt edru før jeg la meg, våknet jeg  med en intens fyllesyke, noe som skulle vise seg at det skulle nesten bare mangle.. Jeg var enda hjertesår, lei meg, og fortvilet. Han ringte meg og spurte meg forsiktig om jeg husket noe fra i går. Jeg svarte selvsagt at jeg husket tårer, og at jeg hadde det så jævla vondt. Han sukket litt, og gjentok seg selv, om jeg var sikker på at jeg ikke husket noe annet. Jeg kjente angsten snike seg på, hadde jeg gått glipp av noe?Jeg hater den følelsen. Han forteller videre at da vi var på besøk til han karen litt utenfor byen, hadde jeg i det ene øyeblikket sittet og snakket om løst og fast, og i det andre, tatt en usving rett inn i spyinga. Det var snakk om den mest ømfientlige, syltynne silketrå grensa mellom godform og total rølp.. Med oppkast over hele meg, fant han ut det var best å få meg hjem, noe jeg i grunnen kan være enig i, etterpåklokskap sucks. Jeg gjetter at etter han fikk meg hjem, kom jeg meg til sengs en time eller to, før jeg landet tilbake på planet jorden igjen, og scenarioet begynte å ta en paranoid vending. Du kan tro jeg ble en smule forlegen da jeg skjønte hva som egentlig hadde skjedd. Han spurte om han kunne få komme til meg, for han ville se meg, ville ikke at dette skulle ødelegge for oss. Han la seg sammen med meg, strøk på meg, sa han fortsatt er glad i meg, og ville veldig gjerne være sammen med meg tross alt. Jeg har aldri vært mer lettet for å ha tatt feil.