Jeg mottar en del spørsmål angående piercing, antageligvis på grunn av at jeg har hatt min fair share piercinger selv, men jeg vil gjerne understreke at det å “ha hatt mange piercinger”  kvalifiserer deg ikke til å gi medisinske råd.
Jeg anbefaler alle som lurer på noe innen piercing og/eller annen kroppsmodifikasjon, å besøke PinPoint’s blogg. Der finner du lettlest, og godt forklart informasjon (og bilder) om det aller meste av modifications. De er de høyst proffesjonelle, og du kan alltid spørre dem om det er noe du lurer på. Jeg har også tatt min nåværende septum der, og vil anbefale studioet på det varmeste.
 
Du bør alltid forhøre deg med proffesjonelle før du bestemmer deg for å modfiisere kroppen din. Det er ikke bare snakk om komplikasjoner og bivirkninger, men også hva man kan forvente av de forskjellige modifikasjonene er veldig viktig å gjøre seg kjent med. Det er mye jeg ville gjort om på hvis jeg har kunnet endre fortiden nå, nettopp fordi jeg vet så mye mer nå, enn jeg gjorde da. Kunnskap er så uvurderlig.

Tredje og fjerde Helix, 2005
Jeg ønsket å fylle ørene mine med juggel, men det gikk rimelig sakte frem. Fikk stukket to til, så nå hadde mitt høyre øre fire stk Helix. De ble tatt med rosa apotekkanyler, som alt av det andre udugelige hjemmepierceriet. Av en eller annen grunn stakk jeg aldri noe i det venstre øret, jeg hadde det for meg at jeg sparte det til en Industrial, som aldri ble av. 

Labret, side, 2005
Når jeg tenker tilbake på det nå, er det litt uklart for meg hvordan det gikk til, for akkurat på denne tiden stakk vi veldig hyppig i det ene og det andre,

Snakebites, 2006
Da jeg fikk tatt meg til å stikke enda et hull, så symmetrisk som mulig, på andre siden, gjorde jeg det alene på badet. Samme regla her også, man tenker jo virkelig ikke lengre enn innenfor de fire vegger, så jeg gikk jo ikke akkurat til ekstra ordinære lengder for å slippe å rævpule hver eneste gang. Av en eller annen grunn hadde jeg kjøpt meg fargede, plastspikes og det gikk jeg faktisk med på hver side av munnen på tiden. Fikk inn ringer i tide til jeg skulle til Tyskland og Polen.

Nosebridge, 2006

Mens vi surret rundt i Krakow sentrum med alt for mye penger å rutte med, men ingen butikker, fikk vi plutselig øye på et bittepittelite skilt som sa “tattoo” og pekte opp en trapp innenfor en åpen dør skvist sammen mellom random butikker. Dit gikk vi selvsagt opp, tenkte at når vi først var utenlands, uten foreldreovervåking, skulle vi faenmeg få valuta for det. Da vi kom opp dit, var det et trangt rom, med et platå hvor det sto frisørstoler, det viste seg at de drev med dreading og vedlikehold av dreads i tillegg til å tattovere og pierce. Det ble til at jeg bestemte meg for at jeg ville ha en bridge, eller  nosebridge som gir et bedre bilde av hvor den sitter. Innerst i det trange rommet, var det en dør som førte til enda et trangt rom, hvor det var en benk jeg kunne sitte på mens de utførte piercingen. Det var to menn, forresten, de så veldig unge ut, og hele tiden mens jeg satt på benken, ga de meg, og hverandre forferdelig lugubre blikk, som fikk meg til å gyse litt. Piercingen ble kostende skarve tohundrelappen i norske kroner, og jeg ble meget fornøyd med den, men tok den ut to år etter.

Hjemmepierceren, 2006
Med Aki som offer. En vanlig labret, i midten, ble det på henne. Det å stikke en annen person med en apotekkanyl, gir deg ikke mye piercingerfaring, for det du gjør er kun å punktere med noe så utrolig smått som fører til masse blodgris, så ender man jo uansett opp med å bruke piercingsmykket som kanyl etterpå. Det er ikke en bra, eller effektiv måte å pierce på, og jeg vil si at man helst skal la være å pierce seg hvis man ikke har tenkt å gjøre det ordentlig.

Double snakebites, 2006

Her var det ikke tid til nøl, jeg stakk begge to samtidig, altså, dvs med et par minutters mellomrom og ikke bokstavelig talt. Dagen er litt uklar for meg, men jeg tror kanskje vi var hjemme til Aki da jeg tok disse.  Jeg stakk hver av dem, litt lengre inn mot munnviken denne gangen, så på hver side av ringene jeg hadde fra før, satte jeg nå de samme fargede plastspikene inn, men som etter helbredingstiden også ble byttet ut med ringer. Disse ble tatt ut et år senere.

Helix nummer fem-seks-syv, 2007 på den ene og den andre, men jeg mener at jeg hadde kun èn piercing i leppa den første stunda. Vi stod på badet, hjemme til meg, denne gangen hadde vi forbehandlet ved å koke smykket først, tatt en isbit på området for å bedøve litt, så stakk man, og presset  smykket inn som en gal. Jeg husket jeg pleide å ha et av disse;”>

Tattoo “Biohazard”, 2007

Jeg hadde en hel del nerver første gang jeg skulle tattovere. Hehe, ikke bare var jeg underårig, jeg var fittenervøs for at noe skulle gå galt mens jeg lå der. Jeg var i Franks hender nå, han gamle og eneste tattovør slash piercertypen vi har hatt på Mo, før Dunderland kom. Jeg hadde tatt med meg en utskrift av motivet, som jeg hadde skrevet ut på biblioteket ti min før. Jeg forklarte jeg ville ha det på magen, med navlen som utgangspunkt, jeg var en ivrig liten drittunge. Utskriften jeg hadde med var litt i det minste laget , så Frank måtte forstørre den litt, og han måtte gjøre det fire ganger før jeg ble helt fornøyd med den. Jeg ligger der, jeg husker så jævelig godt hvordan det kriblet, alene der inne, på god vei til å gjøre noe, som om noen sekunder blir forsent til å snu tilbake på. Så plutselig spør Frank meg, med skjorta under puppene, “Du er vel 18 ja?”, jeg nikker, og svarer med et overbevisende “ja’a”. Frank er en gammel mann som egentlig driter i alt det der så lenge han får spenna sine, så det ble ikke skrevet under noen papirer den dagen. Dette her var ikke noe jeg hadde konsultert med mamma først, eller noen som helst for den saks skyld, jeg ville det skulle være en overraskelse. Ja, ikke for mamma da, jeg greide å skjule den for henne i tre måneder før hun så den. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet når det gjalt tattovering, men fy faen det var ubehagelig! Jeg lå i en time med skarpe negler som risset meg midt i navlen, så det dirret langt inn i ryggraden. Det var liksom ikke smertefult, det var bare så irriterende at det faktisk var plagsomt. Det virket uutholdelig på det tidspunktet, men jeg kom meg gjennom det med maska i behold. Jeg skal nevne at jeg er til den dag i dag fortsatt veldig fornøyd med den, den ble akkurat slik jeg ville ha den, til og med i Franks hender. Uken etter jeg ble tattovert, var fylt med smerter ved en hver minste bevegelse, ikke kunne puste, gå, ligge, bøye meg, eller le uten et “au”. Straks det ankom sårskorper på den nye tattoveringen, kan du tro jeg ikke greide å la vær å pelle, pelling er fyfy! Det kan i værste fall ødelegge tattoverinen din. Min har et par bleke områder, forekommet av pelling, men det er heldigvis ikke slik at de synes noe særlig.

Diagonal barbells, hver side av overleppe, 2007

De var rett og slett et av mine “sølvkule prosjekter”(min late night forskning på hvilke nye piercinger som kunne blitt en realitet, ved å lime kakepynt-sølvkuler diverse steder i trynet) som faktisk funka jævelig bra i praksis, i hvert fall estetisk sett. Jeg var over seksten nå, og privilegier skulle innhøstes, så jeg dro til Monica på Wo-man og presenterte hva jeg ønsket. Jeg ønsket to vertikale labretergjennom hver side av overleppa, med en diagonal vri, slik at de pekte mot hverandre (og slik at de ble behagelige i forhold til mine eksisterende double snakebites). Da jeg ble stukket på den første siden, hører jeg et “oi!”, noe man aldri vil høre fra en piercer. Det viste seg at hun hadde tatt feil, og brukt en Septum tang på overleppa mi, og det gikk jo ikke så bra som man skulle ønske, så det ble litt blod, men vi prøver igjen

Cheeks, 2007

Hele sydenturen jeg var på, den våren, forsøkte jeg både å bygge opp motet til å stikke dem selv eller å finne en piercingsjappe på Kreta. Det som skjedde var jo det, at jeg også trodde, som alle andre tror, at å stikke noe gjennom kinnene måtte jo være det vondeste i hele verden, så jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Da jeg kom hjem, fikk jeg pratet med Monica på Wo-man igjen, og avtalt tid. Hun hadde verken sett eller stukket cheeks før, men ville gjerne gjøre det. En ting må bare avklares, kinnene dine er et av stedene i trynet du rører minst på, bare prøv å lag noen grimaser selv nå, og kjenn etter, det er munnen og nesa du bruker for å bevege på kinna, de gjør ikke noe som helst, ergo – mindre nerver og muskler som kan gjøre det vondt å stikke der. Det eneste jeg kjente var adrenalinet som pumpet fortere enn noensinne, og personlig, synes jeg det er noe å virkelig nyte med piercingopplevelsen.

Øyenbryn, midten, 2008

Det er tre piercinger jeg hadde lovet megselv å aldri ta, av den simple grunnen at jeg ville helst holde meg utenfor boksen, haha, i alle fall den boksen. Nr. tre på den lista lå øyenbrynspiercing, men så gikk jeg da gjennom en fase der jeg syntes en fyr var så jævla hot med Center brow, at jeg ville prøve en selv. En ting jeg aldri hadde trodd, var at øyenbrynspiercing skulle gjøre vondt, men det gjorde det altså, og det blødde, mye. Jeg gikk jo da, raskt tilbake på prinsippene mine, og tok den ut etter bare to uker.

Septum, 2008

Jeg skjønner ikke lenger hvorfor jeg ville ha septum in the first place, jeg har jo absolutt ikke nese til det, noe Frank tydeligvis måtte være enig i, siden han stakk den så satans feil og ga meg ikke bare ei dårlig tid med den så lenge det varte, men gjorde meg utrolig usikker på piercere. Når man sier man skal ha “septum” bør det være krystallklart hva og hvor det er, bør det ikke? Jeg mener, har du noen gang sett noens septum stikke utover fra selve huden utenfor nesa? Alle kan jo stikke feil en gang, men det var ikke sånn det var, han tok mer enn gjerne betalt for gærnskapen, behandlet meg som om alt var greit, når alle andre som så det spurte seg det samme som jeg gjorde da jeg så på det i ettertid, det er da ikke meningen den skal være så langt ut? Det var fittevondt, og fitteunødvendig. Jeg tok den ut kort tid etter pga irritasjoner.

Labret og Medusa, 2008

Etter å ha hatt den to ganger før, skulle jeg altså ta enda en labret, men denne gangen kun for å møte min lysten etter symmetri, ønsket jeg både labret og medusa. Siden Monica gikk konk, var det jo kun Frank  igjen her i byen, så jeg tø til han, nok en gang. Labreten, gikk som så, bedre enn de gangene jeg tok den selv, men det skulle ikke så mye til. Medusa var den jeg husker best fra den omgangen, det var en av mine første ordentlige, rene “øyeblikk” av adrenalin. Frank spurte meg om det gikk bra, og jeg så bare ut i lufta og etterhvert svarte, “ja. Det var rått”. Det å kjenne nåla trykke gjennom sentrum av overleppa mi slik, kjenne den bli ufrivillig, og brutalt penetrert, for første gang, ja det var rett og slett bare rått. Det gikk overraskende bra med disse, og jeg hadde dem i over et år, før også de måtte ta kvelden, litt fordi jeg ikke hadde merka at jeg mista labreten på fest før to dager etter, og litt fordi jeg har blitt så utrolig lei av piercingtull, irritasjon, infeksjon etc.

Microdermal, arm, 2008

Jeg meldte meg friviliig til å være “prøvekanin” for Franks nye greie, microdermaler, i den tro om at gratis piercinger er kule greier. Jeg hadde jo lenge vært nyskjerrig på microdermals, og tenkt på å få satt en på kinnbenet som en “beauty mark”, men i startfasen ville ikke Frank ta i ansiktet, så jeg sa jeg ville ha en på overflaten av armen. Det at dette var en ny greie han prøvde ut, var helt jo soleklart,  for han brukte en skalpell til å snitte meg opp i det som virket som en evighet, til tross for at han hadde brukt en bedøvende salve. Det var så utrolig ubehagelig, det kjentes ut som om han røsket og slet i selve kjøttet i armen. Selv etter at smykket var presset på plass, kjente jeg det. Jeg hadde store problemer med å bruke den armen hele den dagen, og den var festet forferdelig dårlig, så dårlig at da jeg var så uheldig å komme borti den da jeg skulle hente fjernkontrollen mellom sofaputene, ga den etter, og halve smykket kom til syne. Dagen etter, kunne jeg bare plukke den ut derfra, og se på det pene kjøttsåret som ble igjen (og som jeg fortsatt har arr fra).

1x Cheek, 2008
Etter et oppstått problem med en infeksjon i min høyre cheek piercing, valgte jeg å ta den ut og la den gro. Da gikk jeg med kun èn cheek i en periode, før jeg fikk råd til å endelig ta en ny. Jeg vegret meg litt for å dra til Frank med dette, for det var jo Monica som en gang da, hadde stukket de første på meg, men det var stygt lite å gjøre med det, for jeg hadde ikke tenkt å prøve meg selv. Det som skjedde her, var en rekke uheldige hendelser skulle jeg til å si, men nei, det var nok Franks feil ja. Han stakk, satte inn smykket, og da han slapp, sprutet det en liten sprut med blod, ikke fullt så liten for en blodsprut å være. Frank takler visst blod dårlig, for han ble helt sjelven og lette nevrotisk etter papir for å stoppe. Det gikk visst bra, blødningen stoppet opp, og jeg går lykkelig uvitende ut av studio. To dager senere, sitter jeg alene hjemme, i stua og ser på Cartoon Network, når jeg kjenner en stygg smak i munnen, og jeg kjenner det med det samme at det er kinnet som blør, men det var akkurat nok til at det ødela stemninga. Jeg satt litt og svelgte blodet, men fant fort ut at det var en lite god idè, jeg gikk heller å hentet et papirstykke, og satt slik en stund. Etterhvert ble jeg jo litt redd da det ikke stanset, det bare rant og rant, så jeg ringte Frank og spurte hva jeg skulle gjøre, han sa at jeg skulle komme nedover til studio med det samme. Han foreslo vi kunne skifte smykke, og se om det ble bedre da, så han begynte å skru av det gjeldende smykket og med det samme det var ute, piplet det blod tredve cm i en rett stråle ut fra kinnet mitt. Hvis Frank ble nervøs av den første spruten da han tok denne, kan du tenke deg han ble det nå, blodet sprutet vilt, og snart var det blod på både vegger og gulv, og jeg holder på å drukne av mitt eget blod, for det sputet like mye blod på innsiden av kinnet mitt, som utfor. Han rushet meg til vasken på rommet tvers over, og i vasken lød det en helt grusom lyd som jeg blir kvalm av å tenke på den dag i dag, lyden av blod som pumper ut av meg så hardt at det høres ut som om krana sto på i metallvasken jeg stod over. Frank fikk henta ei bøtte, og surra hendene mine fulle av papir, så hev han meg inn i bilen sin og kjørte meg til akuttmottaket. Jeg skulle prøve å legge kompress på kinnet mitt, men det spruta så jævlig, at jeg måtte holde en del av papiret inn i munnen, samtidig som utsida, men blodet rant nedover halsen og hendene uansett, det var derfor vi hadde med bøtta. Tanker som “nå blør jeg ut”, “dette er slutten” gikk som smått gjennom hodet mitt, mens ellers var det ikke store tiden til å tenke, jeg svelgte, pressa, og spytta, og når vi ankom akkuttmottaket, løp jeg, og vi ble tatt inn umiddelbart. Det neste jeg husker var at jeg ble lagt ned på en benk, to sykesøstre fôr litt rundt, og ga mannen “nål og tråd”, og hugget raskt i kinnet mitt, og selv om det ikke var så jævlig behagelig å bli sydd i kjeken uten bedøvelse, føltes det godt at det endelig slutta å blø. Etterpå fikk jeg sett meg i speilet, da hendene mine var det eneste stedet jeg trodde var dekt av blod, så jeg jo at ommentrent hele trynet mitt  hadde vært dekt av blodet mitt, når hendene mine og papiret ikke var nok til å holde tilbake alt blodet, hadde det rent nedover halsen min og ned til brystet, jeg så nok noe grotesk ut ja. Jeg er fortsatt en smule usikker på hva som faktisk hendte med den piercingen. Legene mente at det kanskje kunne være en arterie som var truffet,  ikke at jeg skal tvile på legene, men man har da ikke en så stor blodåre midt i kinnet? Frank var så greit at han betalte regninga, og kjørte meg innom Rema 1000 på turen hjem så jeg skulle følge legens awesome råd om å kjøpe meg en sjokolade og ei brus, for blodsukkeret. Jeg hadde mistet så mye blod at jeg lå under risiko for sjokk, og jeg kjente det jævlig godt da jeg kom hjem, det tok så lite som to skritt før jeg ble utmattet og svimmel og måtte legge meg ned igjen. Jeg ble sittende i stua og se på Cartoon Network resten av kvelden.

Microdermal, arm, 2008
Selv etter de horrifikke minnene jeg forbinder Frank med, sluttet jeg ikke dra dit, tiden etter det som skjedde, var han veldig oversnill med meg, antageligvis fordi han var redd jeg skulle spre ryktet, men han mente altså på at jeg kunne få flere microdermaler gratis, også på grunn av at den første overhodet ikke gikk så bra. Denne gangen ville jeg også ha i armen, men lengre ned mot handa enn den forrige. Det var ikke en skalpell han grov meg i kjøttet med denne gangen, men en kanyle. Ja, det kjentes virkelig ut som han grov meg i handa med både kanylen og smykket han satt i etterpå, men denne gangen ble det gjort mer likt slik man altså skal gjøre det, men ubehagelig det var det. Smykket ble satt inn uten låsen på, så i ettertid falt låsen alltid ut. Denne gangen ble den festet ganske godt, med andre ord den ga ikke etter så fort.

Enda en microdermal, arm, 2008

En liten stund etter fikk jeg ta enda en, og den ville jeg plassere rett ved siden av den jeg nettopp tok. Endelig hadde Frank skaffet seg en puncher, verktøyet han skulle brukt de gangene han i stede brukte kanyler og skalpeller, denne gangen satte han også i smykket korrekt, altså med låsen på. Låsen på denne, i motsetning til den andre, var altså helt umulig å få av i ettertid. Jeg hadde deisse to i et år, ganske presist.

Helix, venstre øre, 2008
Da jeg en gang for alle bestemte meg for å gi opp drømmen om Industrial, og begynne på det venstre øret også, bodde jeg i Levanger, og hadde verken gidd eller talmodighet til å finne/kjøpe en starter øredobb, så jeg brukte en med hengende flaggermus på, som jeg hadde kjøpt på Dragens Hule. Jeg fikk så jævlig infeksjon av den, så den varte ikke lenge.

Cheeks, 2008

En satans fin julegave fra Ronny! Jeg tror nok han er for snill for sitt eget beste, men fy faen jeg ble så glad da han sa at han skulle gi meg det. De ble tatt av Anka som var midlertidig piercer hos Dunderland tattoo i starten. Jeg forklarte jo hva som hadde skjedd hos Frank, selvsagt nervøs på om det kom til å skje på nytt, jeg hadde jo venta helt til nå kun fordi jeg var så jævla nervøs etter den hendelsen. Anka virket som en veldig proff piercer, hun sa at det Frank burdte gjort før han stakk den piercingen, var å ta en enkel liten maglight i kinnet mitt, og merke opp hvor blodårene er, for å unngå å treffe dem, og det var det hun gjorde da hun stakk dem på meg. Disse ble jeg storfornøyd med, og som jeg har nevnt litt tidligere, cheeks er en av de råeste, adrenalinfylte, piercingopplevelsene som er.

Fjerning av microdermals, 2009

Etter et helt år med to plagsomme jævler som hekter seg fast i alt fra småtråder på klær til på kanten av dørkarmen, og ikke glem smerten som følger med det å kjenne noe som sitter fast under huden din, rive hardt i fra. Etter nok omganger med det, begynte ene hullet å væske, og være mer ømt enn normalt, og det var da jeg bestemte meg for å finne ut hvordan jeg kunne få fjernet dem. Jeg leser om metoder som fjerning med nål, eller å massere dem ut, men sånn som de på legevakta holdt på med skalpellen – de lydene av skraping mot stål, og rykkene i armen min… Jeg tviler hardt på at det hadde endt bra i mitt tilfelle 😦

Del 2 kommer.