“Jeg lever bare en gang” > “jeg kommer til å angre”

Gjøre det jeg har lyst til > gjøre det som er stategisk smart for å kanskje få en jobb jeg kommer til å mistrives med på grunn av at jeg tvinges til å late som jeg er noe jeg ikke er mens jeg er på jobb.

Føle meg bra med meg selv > se “normal” ut

Se ut slik jeg vil se ut > ha en inntekt?

Men jeg tenkte jeg skulle advare dere som enda leser; jeg tror ikke jeg greier å skrive som jeg pleide lenger. Jeg vet ikke helt hvorfor hver enkelt av dere liker, eller finner det jeg legger ut interessant, men i min oppfatning så har jeg drevet mye med skryte-innlegg, som om jeg har med vilje forsøkt å reklamere med hvor kult liv jeg lever, mens jeg føler selv at livet mitt er utrolig kjipt. Det har vært frykten for at andre skulle si seg enig i dette som har gjort det slik. Akkurat dette synes jeg bare enda kjipere. Jeg har kommet til et sted i livet mitt der jeg ikke kan gjemme meg lenger. På en side håper jeg at noen av dere kan forstå, men på den andre siden så vil jeg ikke høre en dritt for jeg vil bare sove.. i mange, mange dager..

Men levepause.

fordi jeg har bare lyst å slette alt jeg har gjort på hele internett, til og med all musikken min. bortsett fra instrumental klassisk. Det eneste som er gagn i.

Mange har sagt til meg opp igjennom tidene åh du er så modig, Sigri, skulle ønske jeg turde å gå kledd, sminket, klipt/farget og/eller piercet sånn. Jeg tolker det som at vedkommende forventer at mine “motevalg” skulle hatt noe som helst med motet mitt å gjøre. Et ytre er bare et ytre, noe jeg kler på meg for å føle meg som “meg”. Jeg har aldri hatt et behov for å passe inn i noen andres bilde. Jeg har helt ærlig aldri forstått hva som får noen til å påstå at de ikke “tør” kle seg hvordan de vil. Jeg kan tenke meg til et par grunner, men jeg kan ikke forstå det. 

Du har din egen stil, og er ikke redd for å vise det(!) det må bety at du er sinnsykt sterk psykisk, for alle vet jo at når du viser deg offentlig sånn som det der så “ber du om å bli trakkasert”. De stille, uskrevne regler som promoteres av vår egen usikkerhet. De sier at visse ting er helt selvfølgelig, “alle vet jo det”. Dette er mye av den samme mentaliteten som fører til at jenter blir klandret for voldtekt. At enkelte måter å kle seg på skal definere verdien din som et menneske. Stigmatisering.

Hvordan kan jeg sammenligne det å kle seg alternativt og/eller ha piercinger, med voldteksofre? Det gjør jeg ikke, jeg skriver om diskriminering.  Mange jenter som blir utsatt for urettferdigheter på grunn av sine klær (man har vel hørt det, for mye hud, for stramt er eksempler..), vil også kunne kalles alternative. Det finnes ingen feil måte å kle seg på, det finnes bare forskjellige alternativer, og vi har alle like mye rett til å velge hva vi selv vil. En annen grunn til at dette kan sammenlignes er at diskriminering ikke bare handler om rase eller kjønn, det omfatter alt av forskjellsbehandling. Forskjellsbehandling som i når noen bruker ditt ytre for å måle din verdi, eller bestemme hva du kan og ikke kan duge til, basert kun på hvilke stereotypiske syn denne vedkommende har.

Du kjenner ikke meg bare ved å granske mitt yttre, alt du vet om stereotyper kan du da umulig ta for god fisk, eller til og med ta for fakta? Dessverre er det vanskelig å stille seg kritisk til noe som ikke raker en selv, noe man selv aldri har blitt hverken utsatt for eller utsatt seg selv for.

 Jeg har mine grunner til å se ut som jeg gjør, les gjerne The Anonymous Style om mitt forhold til “stil”, men jeg vil påstå at “stilen” min sier lite om hva slags person jeg er, siden jeg stadig hører påstander om at jeg er selvopptatt, eller tror jeg er bedre enn andre, noe jeg i hvert fall aldri har trodd.. Jeg synes det er trist at det må være sånn. Jeg kunne aldri tenkt meg å kledd meg eller sminket meg som noe jeg ikke er. Jeg føler at samfunnet presser meg til å “kle av meg” det som ikke er “godkjent” for en kvinne, en ansatt, eller hva det enn skulle være. Det er nok det mest prominante grunnlaget for at jeg alltid har følt meg annerledes, eller feil med. Sånne ting som mange tar for gitt at “sånn er det bare”, det greier jeg virkelig ikke begripe. Jeg har ikke lyst til det heller. Hvis noen av dere som leser har lyst til å fortelle meg hvorfor det “bare er sånn”, så kan dere bare holde det for dere selv. Det er en mentalitet jeg ikke kan, og ikke vil ha noe å gjøre med.

Grunnen til at jeg i det hele tatt påbegynte dette innlegget er fordi jeg skulle ønske jeg våget å skrive disse tingene, hvordan jeg har det med meg selv, hvorfor jeg har det sånn, og få bort all tvil om hva slags person jeg er.. Jeg får meg ikke til å gjøre det.. Kanskje hadde det føltes godt, men jeg er alt for redd og paranoid for hvem som faktisk leser her inne. Jeg tror slettes ikke at alle som besøker bloggen min vil mitt beste. Jeg er ikke så sterk egentlig, jeg føler meg for det meste like skjør som en blomst, og vi mennesker har lite imot å rive blomster opp fra jorden, selv om vi vet at det tar livet av den.