Først og fremst; Tusen takk. Tusen takk for alle dine snille ord. Det betyr mye. Men jeg må nok stikke hull i luftslottet, og begynne med å si at det er mye mer enn hva som møter øyet..

For det andre. Jeg kan forstå det.. Nettby var for mange deres første møte med verden. Ikke store verden. Men det blir for dumt om jeg skulle påstå at alle som noen gang har hatt noe identisk med meg, har hermet det etter akkurat meg.. Med en slik logikk måtte jeg ha hermet veldig mye selv, for jeg har nok aldri gjort noe så banebrytende originalt at jeg var den aller første på denne planet.. Men takk for tanken.

For det tredje. Dette med at jeg har skilt meg ut via klesvalg, piercinger og andre ting, det har på en måte aldri vært noen bevisst ting for meg. Jeg sier ikke at jeg er så übertr00 at jeg var født goth, jeg er ikke i det hele tatt så overlegen som mange tror. Det jeg sier er at jeg har alltid følt meg annerledes. Nei, jeg har ikke engang følt det, jeg har “visst” det. Som barn – å være annerledes, det føles aldri som noen bra ting, så jeg var et veldig innesluttet barn. Det var heller ikke sånn at jeg var helt klar over hva det var som var så annerledes med meg heller, det bare kjentes ut som at andre ikke reagerte på samme måte mot meg som mot de andre. Så du skjønner, det har aldri vært noe skille mellom hvordan jeg følte jeg ble oppfattet før og etter jeg begynte å kle meg litt mer “utfordrende”. Så det er akkurat det, jeg vet nok ikke om det var fordi jeg var så “sterk” at jeg gikk den veien. Jeg kan ikke engang huske når det begynte, men jeg husker at de kommentarene fra fremmede som dømmer deg bare ved å ta et blikk på deg – de kommentarene begynte lenge før min første piercing for å si det sånn. Så når jeg, i alder av 13, nettopp hadde farget håret sort, gikk i sorte klær og sort sminke, fikk ropt etter meg av fremmede at jeg svar “satanist”, så slo det meg ikke at det kanskje var måten jeg kledde meg på som var årsaken, nei det var bare sånn jeg ble behandlet.. Og hva tok jeg med meg videre ut i fra denne situasjonen? Det er bedre å bli sett på som Satanist enn at de skal få øye på hva som “virkelig foregår”… Det er ganske simpel psykologi egentlig. Siden jeg alltid har følt at det var noe feil med meg, kompenserte jeg med å gjøre utsiden min til en eneste stor distraksjon i håp om at på den måten ville ingen legge merke til mine feil. 

Det er faktisk ikke før nå etter de siste årene har passert at jeg faktisk begynner å finne “min stil”. Vi er alle i konstant forandring, jeg har bare vist det mer på utsiden enn andre. Jeg føler fortsatt at det er noe feil med meg, og dette er et sårbart tema, men jeg tenkte jeg skulle dele dette i håp om at noen lærer noe. idk..