Dette er en novelle som kanskje mange av dere har lest fra før av, men denne må med, for den var så utrolig fin.

Espen våkner. Han titter bort på puten ved siden av, men den er tom. Merkelig at hun har stått opp alt, hun er da ingen morgenfugl. Kanskje hun enser at noe er galt. Denne kvinnelige intuisjonen. Nei, hun kan ikke vite det.
Han kommer til å savne stundene om morgenen når de bare ligger og koser. 
I halvsøvne tusler han ut på kjøkkenet. Der sitter hun på sin faste plass i den store vinduskarmen og titter utover. Betrakter trærne og fuglene. Morgenlyset brer seg utover kjøkkenbordet. Spiller i det nydelige ansiktet hennes, den elegante kroppen hennes. Det er vemodig å se hvor vakker hun er. Hvor uskyldig og uvitende om hva som skal skje. Han skjenker melk til henne og tenker på at dette er deres siste frokost sammen. Må kjempe mot tårene. Klumpen i halsen.
Men legene sier det er eneste utvei.
Han går bort til henne og stryker henne over hodet og nakken. Kysser henne i pannen. Hun ser på ham med snille og kjærlige øyne. Stryker kinnet sitt mot hans. Han må snu seg bort for ikke å vise følelser. Tar seg sammen. Smiler til henne på ny.
De sitter og ser ut av vinduet. Stille. Sammen. Nyter utsikten, været og hverandres nærhet. – Jeg elsker deg, sier han. Hun gir ham et blikk som sier mer enn tusen ord. Hun elsker ham også. Mer enn noe annet. Han må nyte hvert sekund. Trekke ut hvert øyeblikk i det lengste. Så kanskje avskjeden aldri kommer. 
Noe skal inntreffe. Prøver desperat å finne på en unnskyldning. Si at hun ikke lenger er der, at hun har forlatt ham.
Men legene er enige. Klare i sin dom.
Hånden skjelver da han legger hånden på dørhåndtaket. Trykker det ned. Han føler seg kvalm. Og der står Anders. Vennskapet deres går langt tilbake i tid. Gjennom tykt og tynt. Og selv om Espen vet at hun vil være i gode hender, vil det aldri bli det samme etter dette. Han vil alltid føle at Anders har stjålet noe fra ham. Selv om det var han selv som spurte Anders. Anders var førstevalget. Anders er best. Anders gir ham en klapp på skulderen. – Best å få det overstått, sier han. Espen går taus ut på kjøkkenet med tårer i øynene. Gir henne et siste stryk over hodet. – Det er en snill mann her for å hente deg, sier han. Hun ser på ham med et forvirret og uforstående blikk. Så løfter han henne opp. Hun stritter imot og skriker da han skyver henne inn i buret. Anders tar buret. – Forbanna, den allergien din! Kom på besøk, da, sier han før han går. Tårene strømmer på da Espen hører den desperate mjauingen hele veien ned trappeoppgangen.

♥