Jada, jeg vet at det ikke er noe moro med bare tekst og ingen bilder. Det har bare ikke vært så mye å ta bilder av i det siste. Dere bestemmer jo helt selv om dere gidder å lese eller ikke.

Jeg og pus ble invitert på fest til noen folk jeg ikke var så godt bekjent med, og pus hilste karslig på de han kjente da vi ankom. Det var nokså trangt da det bare var en treseter å tilby, og det allerede satt tre i den og mange på gulvet. Jeg la merke til at en veninne av meg satt i sofaen, og vinket meg til at jeg fikk plass ved siden av henne og en annen fyr. Pus satte seg et sted, jeg fikk ikke med meg hvor fordi jeg plutselig ble dradd ned på fanget til han fyren som satt ved siden av veninnen min, idet jeg skulle til å sette meg ned. Han var meget beruset, og ikke av alkohol..  Han så sliten ut, mager i ansiktet. Han snakket slurvete, og ga fra seg gamle, utslitte sjekketriks mens han holdt meg fast. Jeg smilte høflig, og lo smått, mens jeg forsøkte å sette meg ned i sofaen i stedet. Han ytret et siste vulgært forsøk på å få meg på kroken, men det var ikke noe spørsmål egentlig, han hadde bestemt seg.  Jeg reiste meg med litt makt, og prøvde så godt jeg kunne å være mild da jeg fortalte at han ikke hadde sjangs. Da jeg endelig hadde kommet meg på bena, hadde jeg mest lyst å dra derfra, måtte bare hente pus først. Jeg tok et kjapt blikk rundt der jeg trodde han hadde satt seg, men jeg så han ikke. Jeg kikket spørrene på veninnen min, som bare dro på skuldrene. Jeg snudde meg og gikk rundt i huset og så etter han, jeg ringte til og med. Da jeg kom tilbake til der vi satt, var folk helt i uro, og mange var allerede dratt. Jeg så ut ytterdøren at veninnen min var et stykke unna, på vei hjem. Jeg løp etter henne, men da hun snudde seg, skjønte jeg at det hadde skjedd noe. Hun var helt tom i øynene, og sa med monoton stemme “Det var jo synd”. Jeg kjente panikken bre seg i hele brystet, den var tung som stein, og jeg fikk problemer med å puste. “HVOR… ER HAN” stammet jeg frem i hviskende skrik. Uten å snu seg pekte hun på garasjedelen av huset. Jeg løp. Jeg dyttet og slo meg forbi de som allerede stod der. Da jeg kom opp trappen til døren til loftsleiligheten over garasjen, ba jeg en stille bønn om at det ikke var sant. Det var ikke sant, og når jeg kom inn så ville alt bli bra. Jeg åpnet døren, jeg så ingenting. Det var en tom lys leilighet. Jeg stod som et spørsmålstegn, helt til en jente bak meg pekte opp mot taket. Det stakk i meg som en syl da jeg så blodet. Det var en voksende blodpøl i taket. 

Fyren som prøvde seg på meg hadde tatt livet av pus i blind sjalusi, eller av raseri for å bli avvist. Selv om det ikke var noen direkte beviser til dette i drømmen, så er det alltid sånne ting jeg bare vet når jeg drømmer dem. Pus hadde etterpå blitt gjemt inni det mellompartiet som ofte finnes i tak på skoler o.l (regner med de fleste som har gått nyere skoler vet hva jeg mener) og det var derfor det var en blodpøl i taket. Dette drømte jeg i går, og i dag hadde jeg enda et mareritt om hans død. Det er to dager på rad, det.. Men dette var så forvirrende at det klarer jeg egentlig ikke skrive som en historie. Jeg får bare beskrive det slik som jeg husker det. Bear with me.

Det var etter mye om og men at vi hadde funnet oss en seng for natten, i et forlatt hotell eller høyblokk av noe slag. Alle rommene hadde dørene åpne, og så ut som at de holdt på å bli vasket av stuepikene, bare at det var jo ingen i hele bygningen. Jeg la meg på sengen, og tryglet lekent om at han skulle komme. Han satt på trebenken ved siden av høyre del av sengen, ved et vindu.  Han smilte sørgmodig mens han først så på meg, så i bakken. Han trakk pusten. Han begynte å fortelle en historie om en gang han satt på bar i en trang liten bule, sammen med sine to beste venner, og skålte med øl etter en hard dags arbeid. Han beskrev det som om det ikke fantes en eneste bekymring i verden den kvelden. De lo, og de skålte, og det kom stadig inn flere mannfolk som skulle  gjøre det samme. Plutselig brøt det ut slosskamp ved øltønnene, den åpenbart sterkere av de to ga løs et nådesstøt på den andre, så han fôr i tretønnene med et brak. De små tønnene klekte og blødde ydmyke mengder øl utover gulvet, men av de små tønnenes bortgang, avslørte det seg en gigant av en tretønne. All lyd kveltes, som om det var stille før stormen. Bareieren gikk bort til tønna, og la hånden opp mot den som for å kjenne om det gikk bra med den, men i det han snudde seg, så brøt helvete løs. Det overflommet av øl i en voldsom fart. Alle som satt ved der tønnen befant seg, ble løftet opp av bølgen og slått ihjel i vegger og bjelker inne i bula. Han fortalte videre at han var en av dem. “Ingen overlevde den kvelden, Sigri” sa han med en alvorlig tone, og så opp på meg. 

Jeg husker vantroen jeg følte da jeg innså at han hadde vært død i flere måneder, men hadde fortrengt det. Jeg hadde fortrengt det, og levd et fantasiliv der jeg fortsatt hadde den jeg elsket. Jeg innser at det er litt komisk at jeg drømte om at han døde av øl, men det var veldig logisk i drømmen. Det føltes også så romantisk, det at jeg hadde fortrengt hans død så hardt at jeg hadde fått virkelighetsforstyrrelser.  Ommentrent hver gang jeg har drømmer så får meg til å føle så sterke følelser som disse to, er jeg nødt til å slå opp i drømmesymboler, til tross for at det egentlig bare er bullshit.  Hehe, det stod på Droemmetydning.com at mareritt er en vanlig drøm og at den kunne forekomme av bl.a “Du har spist for mye eller tatt narkotika.” Haha, ja det er jo akkurat det samme.