Jeg ble skikkelig glad da jeg fant denne låta her, jeg. Ikke bare har jeg nettopp fått øynene opp for Rye Rye, på grunn av “Paper Planes“, men dette er en låt som originalt er så utrolig fin, Robyn er så utrolig (krysser fingrene så jævli hardt for Parken i år), men alt for trist til at jeg tåler å høre på den på daglig basis. Det er dessverre sånn med meg, musikk berører meg såpass dypt, så å spille låter som gir meg dårlige assosiasjoner er mer skadelig for humøret mitt enn man skulle trodd. Det mest positive med at denne låta har blitt gjort en ny tolkning på, er jo selvsagt det at de har naila den i den stemningsfulle r&b stilen jeg elsker så jævlig.

Jeg skriver om dette fordi det var visst en del folk som undret seg over musikksmaken min, at den har endret seg? Faktum er det, at det eneste som har forandret seg siden jeg var yngre er at jeg har begynt å poste de fleste låter jeg har hekta på fra tid til en annen. Da jeg var yngre syntes jeg at min musikksmak for uten om metal var uvesentlig for den utenforstående verden, og nå er jeg bare megselv til det ytterste, og synes det er uvesentlig hva den utenforstående verden måtte synes om det! Jeg hører på mer enn èn sjanger av musikk, men jeg hører jo ikke på hva som helst. Jeg har veldig sterke meninger om hva som er bra musikk og ikke, og er kanskje til tider litt umulig å diskutere med når det gjelder musikksmak, fordi det rett og slett er for relativt. Jeg har også blitt veldig positiv til innovativ musikk, det er noe av det beste jeg vet – å bli positivt overrasket over noe jeg ikke har hørt før. Jeg kjemper ikke i mot ny musikk, jeg tror det er enormt stor plass til utvikling innen musikk, i motsetning til de som sier alt er blitt gjort før. Uansett om det har blitt gjort før, tenk på sampling, og nyinnspillinger, remixer, slik som denne låta her;

så er det nyskapende selv om det ikke er i så stor grad. Jeg måtte ha denne med i dette innlegget, fordi fra første stunden jeg hørte den på P3, så ble jeg helt smørr. Jeg er for det første alt for glad i Nicki Minaj for mitt eget beste (og jeg håper virkelig alle dere som reblogger bilder av henne på tumblr faktisk har hørt henne, og vet hva hun står for, i stedet for å dømme bokens forside. Det at hun har fargerikt hår har ingenting med musikken hennes å gjøre. Det at Lady GaGa har “tøffe sko” har ingenting med musikken hennes å gjøre. Utseende har aldri spilt noen rolle for meg innen musikk) og for det andre så var jo denne låta i utganspunktet en låt jeg hørte til døde på; men dette var det første som slo meg: Hvorfor i helvete lagde de ikke en mix der hele låta går med Minaj-beat? (og fjerne Ke$ha seff, jeg moser denne låta til helvete av på 1:18) Jeg er all for remixer, det er den beste frynsegoden med hitliste singler. Ingenting av det jeg har beskrevet her gjør meg mindre megselv enn jeg alltid har vært.