Jeg synes ikke nødvendigvis jeg har vært så åpen med emnet. Jeg ønsket egentlig ikke å skrive om det på denne bloggen for eksempel. Jeg pleier å være ærlig om at jeg sliter med selvskading, det gjør jeg, for det er vanskelig å skjule uansett. Jeg bruker tumblr som et sted jeg kan kanalisere litt av det vonde. Ved at det fysisk (tja) er der ute, og da må jeg faktisk forholde meg til det, hvis det er forståelig i det hele tatt. Jeg er ikke så glad i oppmerksomheten det får, men jeg har ikke energi til over til å bry meg så mye om hva andre synes om det. Jeg vil bare aldri utsette de jeg er glad i for disse tingene, men det er fordi jeg ikke takler at de skulle få vondt på mine vegne. Jeg ser ikke på ‘lidelsen’ som noe som gjør meg til en svakere person, alle har forskjellige måter å utagere på. Selvskading er forresten ikke en lidelse, det er et symptom.
Da jeg godt vet at selvdestruktivitet ikke er noen effektiv måte å håndtere følelsene sine på, er dog alle mine arr et tegn på at jeg har overlevd. Jeg føler at arrene mine er like mye del av meg som fødselsflekker og fregner. Man kan si hva man vil, men jeg føler ikke at noen av mine arr kunne blitt avverget, som et arr på kneet etter sykkelfall eller i ansikt etter hudproblemer, derfor har jeg ikke lyst til at det skal gjøres så stor sak ut av “slike arr” som mange gjør.
Jeg forsøker ikke å fremme et positivt syn på selvskading, men jeg ønsker at vi kan sette litt mer fokus på det, så vi kanskje lærer oss å kunne være litt mer åpne og tolerante ang. det. Det synes jeg er viktig. Ingen skal være nødt til å være åpne for noen de ikke vil være åpne for, men det å bli hemmet av skam er en farlig ting. Det å slite med selvskading er ikke uvanlig, og jeg liker ikke tanken på at mennesker som har overkommet det skal være nødt til å skamme seg over arr resten av livet bare fordi noen mennesker blir ukomfortable av det de ikke forstår.
For å være mer konkret: jeg ønsker faktisk at jeg kunne være mer åpen om det. Det burde ikke være et hysj-hysj tema..