Nå har jeg ikke blogget på en stund, og det har ikke vært fordi jeg ikke har villet. Jeg har kjempelyst til å blogge, men jeg har bare ikke hatt lyst til å snakke om det.

Jeg har ikke noe lyst å snakke om det, men jeg følte for å bare la dere vite det though, i stedet for at det dukket opp spørsmål om det senere.

Først og fremst føler jeg for at jeg vil gi en stor takk til dem som skrev slike varme og åpne tilbakemeldinger på The Anonymous Style-innlegget.. Det er rørende at jeg har så mange fine lesere, som ikke bare tar seg tid til å lese et så personlig innlegg, men som også tar seg tiden til å legge igjen en kommentar for å la meg vite at det jeg skrev gjorde et inntrykk. Det skal dere vite at det er slikt som gjør blogging verdt det.

Det føles godt å være ærlig, og bare la ordene lette fra brystet uten å alltid måtte presse på seg en maske utad. Det gjør ikke meg til en sterkere person uansett hvor mye jeg lyver til megselv ved å late som. Innvendig er jeg fortsatt lille usikre Sigri på 16, som ikke vil annet enn å bli godtatt for den hun er.  Ei gjør det meg sterkere å syte dag inn og dag ut om usikkerhetene mine på bloggen, så det vil jeg ikke, men å skrive dette nå, gir meg i det minste en bedre selvfølelse, og gir meg visshet om at jeg behøver ikke alltid å late som. Det føles bare vondt å se på sin egen blogg full av løgn, jeg vil heller være ærlig med megselv, og at bloggen min skal reflektere meg, den ekte meg, med opp- og nedturer. Nedturene vises jo selvsagt best ved at jeg lar være å blogge da, som de fleste sikkert skjønner.