Uffie “First Love” (spotifylink)

Etter å ha svart “jeg vet ikke” så mye at det lød gjenklang av det, begynte jeg å bli smålei min egen usikkerhet. Jeg tok en kort beslutning om å la meg overtale av det neste han sa, og som et lite juks la jeg til at jeg ønsket at han skulle overtale meg. Jeg visste det måtte gjøres, det nytter ikke stenge seg inne hver gang ting blir skremmende. Må bare hoppe i det.  Men for sikkerhetsskyld skulle jeg ha med meg vodkaen min.
Et steg av gangen.

Det tok en båttur for å komme oss ut dit. Vi reiste sammen med hans foreldre, og hans unkelunge, som var bare var helt darling btw. Han viet tiden på å vise meg om øya, et sted som var han fullspekket av barndomsminner. Hytta var huset bestemoren vokste opp i, fikk jeg høre. Vi russlet gjennom idylliske omgivelser, som jeg synes minte om et svensk finstrøk av en eller annen grunn. Spaserte lett til det høyeste punktet på den lille øya, ikke store haugen, hihi. Litt kry over at jeg kan si jeg har klatra høyere, mye høyere. Han tok meg på en kjøretur på firjulingen, og jeg satt bak ham og klamret meg som en kvelerslange, halvt av ren foreferdelse, halvt fordi det var ekstremt gøy, og pittelitt fordi det var romantisk å holde rundt han. Det var meg en gledelig overraskelse hvor hyggelig det var, rake motsetningen av hytteopplevelsen jeg er vant til. Svinestek, gamlingene som ertet hverandre som om de enda var tenåringer, spenningen av å være god med hverandre så lydløst som overhode mulig, villkatter med villkattunger rundt over hele øya, akk det var kos.