Faen det er lett å ta noe for gitt.
kjærlighetsproblemer. Igjen. Kjærlighet er virkelig et finurlig mysterium jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å være i stand til å sette fingeren på i denne livstida. Synes det er rart at det skal være slik. Det kan da ikke være sånn med alle? Hvorfor meg? Kanskje “dett var dett”, og det bare var meg som hadde større forventinger til det. Jeg gjør alltid det der. Faen og. Alt faller ned på at det må være noe feil med meg, det er så innmari lett å tenke sånn. men egentlig burde det ikke være feil av meg å velge megselv, og mitt eget liv foran en annens, for uansett hvor mye man liker noen, kan jeg ikke overskrede et så basisk instinkt. Ved å velge megselv gjør det det bare hakket tøffere å leve videre, og man skal vel alltid ta i mot en utfordring? Ingenting som er verdt å gjøre, er lett å gjøre osv. Dette er forvirrende. Det er på mange måter vondt også, men selv om en del av meg skriker etter å bare gå tilbake til gamle vaner fordi det er det letteste, vet jeg at jeg må gjennom dette. Det har vært så alt for nødvendig i tidligere forhold, men jeg har ikke hatt motet, og vi ser jo nå hvordan de endte opp. Jeg vil ikke at historien skal fortsette å gjenta seg. Nei, jeg sliter pittelitt akkurat nå.
No pain no gain
12